Kronikk av Marit Nythun Utheim, Nord-Aurdal MDG – publisert den 15.08.23 i avisa Valdres: Debatt, Syn & sak | Den vidunderlige privatiseringen (avisa-valdres.no)

Jo, de hadde nylig sett hvordan en vennefamilie hadde fått sin privatøkonomi fullstendig ruinert. Fordi bestefaren, som ble dement, trengte plass på pleiehjem. Og så levde han videre, i hele 8 år.

Og hva var problemet med det? Jo, en noenlunde brukbar pleiehjemsplass koster mellom 30 000 og 40 000 kroner i England. Pr. måned! Da kan du regne ut hvor lenge en vanlig privatøkonomi tåler en slik utgift. Først gikk besteforeldrenes hus og penger, deretter foreldrenes. Og derfor forsvant også muligheten for høyere utdannelse for sønnen. Høyere utdannelse i England er dyrt.

Jeg forsto plutselig hvorfor våre britiske venner virket merkelig lettet da deres gamle foreldre til slutt gikk bort, og hvorfor det ikke var mulig å forklare at pleiehjemmet min egen mor var på, da hun ble dement, både var veldig bra – og tilnærmet gratis. Det finnes et offentlig helsevesen, men det er så sulteforet at det kun er en nødløsning for de fattigste.

Bedre er det ikke i den andre enden av livet; plass i barnehagen. Datteren vår og mannen bodde i England da det viste seg at de ventet tvillinger. Begge har lang utdannelse og med to fulle stillinger trodde de det skulle gå fint å bo der. Det var før de begynte å sjekke hva alt egentlig koster i England. Barnehageplass? 25 000 kroner i det området de bodde i, pr. måned! For to barn. Det skal god inntekt til for å betale det vi i Norge tar som en selvfølge.

Hva med helsevesenet? Privat blir det jo så effektivt og mye bedre enn hva man kan få til i offentlig regi. Eller? Min egen erfaring ligger tilbake i tid, i USA, men er antakelig like aktuell. Jeg har født et barn på offentlig sykehus i Norge, og et barn på privat sykehus i Florida. Det var to svært ulike opplevelser. Begge gangene var jeg i 20-årene og frisk som en fisk.

I Norge var det fokus på mest mulig naturlig fødsel, minst mulig medisin og god oppfølging etterpå for å komme i gang med amming.

I Florida? Vi flyttet da jeg var gravid, og det viste seg snart at en slik «pre-excisting condition» ikke var interessant for legen. Jeg hadde ikke amerikansk forsikring. Jeg måtte til slutt be den norske ambassaden om hjelp til å finne lege til meg. Det var først da legekontoret fikk beskjed om at denne pasienten kom fra et land hvor selve Staten tok regningen at det ble fart i sakene.

Da var det ikke grenser for hva jeg plutselig trengte av medisinsk hjelp. Fire timer med undersøkelser på sykehus, deretter tre dager i uken på all verdens kontroller. Jeg ble tilbudt keisersnitt og et stort utvalg smertelindring, helt frem til jeg jaget sykehusets «dop-langer» på dør for å få fred til å føde, kjapt og naturlig, dessverre for dem lite å sette på regningen.

I 2021 koster en fødsel i USA ca. 100 000 kroner hvis du ikke har en jobb som dekker helsekostnadene dine. Jeg kjente meg igjen i nyhetsoppslaget i juli i år, hvor det ble satt spørsmål ved overmedisinering i det private helsevesenet de dessverre har i altfor mange land. En norsk turist ble sporenstreks lagt inn på sykehus med intravenøs næring, da hun var på ferie i Europa. Hva det feilte henne? Ørebetennelse! Men hun hadde forsikringen i orden, og dermed blir du en potensiell kunde.

Hvor vil jeg med disse historiene? Det blåser en Høyre-vind over landet. Det høres så besnærende ut med «fritt valg», lavere skatt og annen god høyrepolitikk. Sakte, men sikkert har det skjedd en forandring i landet vårt. Konkurranseutsetting, mer privatisering, mer business, mer individ og mindre «oss». Forstår vi hva vi gjør, hvis vi forkaster disse helt unike ordningene vi har greid å bygge opp i landet vårt? Ser vi konsekvensene for den enkelte av oss?

Vår datter og svigersønn skulle besøke familien hans i England i sommer. Det var bare et problem, foreldrene hans hadde ikke vann i springen. Vannverket i England er nemlig privat. Eierne håver inn store penger, og blåser i vedlikeholdet. Nå hadde en hovedledning sprukket. Rørsystemene er så dårlige at 70 prosent av vannet blir borte før det når springen. Vann må du jo ha, ikke sant?

Vi har fremdeles et godt land å bo i med gratis skole og helsetjenester, vann i springen og en evne til å løse oppgaver sammen. Er vi i ferd med å undergrave alt dette?

Sikkert er det iallfall at i Norge ble mye gjort riktig, ofte av enkelte dyktige og visjonære politikere, da de store offentlige systemene kom på plass. Like sikkert er det at disse systemene ikke ble bygd av politikere fra høyresiden. De var, og er, mest opptatt av den vidunderlige privatiseringen.